Det store tomme kvite

Med søvnproblemer kan depresjon forekomme.
Før jeg startet med dette innlegget, måtte jeg tenke lenge. Er det lurt å legge noe slikt ut? Ja, hvorfor ikke? Skal det være tabu å gå igjennom depresjon? Nei, det synes jeg ikke. For å få motivasjon til å skrive, måtte jeg lese et avisinnlegg ei veldig god venninne av meg har skrevet. For å få motivasjon. Hun åpner innlegget med "I dag har jeg det kjempefint. I dag er en god dag. Og jeg har mange gode dager. Men det har ikke alltid vært slik. Kanskje har du opplevd å bare eksistere, men ikke leve?" Og jeg vet hva hun beskriver. For jeg er der hun har vært. Den dag i dag. Jeg har mange gode dager, men i perioder er det ikke slik. Jeg kan se hvor heldig og priviligert jeg er, men resten av meg vil ikke forstå det. 

Når jeg leser hele innlegget til venninna mi, forstår jeg. Jeg har gjort de samme tingene som hun har. Jeg har til og med gjort ting jeg ikke burde; ringe hjem og fortelle hvor vondt jeg har det. Tror kanskje ikke de har skjønt det før i år, etter den telefonsamtalen. Og selvsagt er de over normalt bekymret for meg. Det kan du lese om i ett tidligere innlegg på bloggen. Jeg trodde jeg hadde det verre i fjor, men det var kanskje fordi jeg hadde en pause fra min årlige depresjon året før. Jeg tok feil. Men denne gang er det på en annen måte. Og jeg har valgt å være ganske åpen om det i år. Men jeg tror ingen helt forstår. Ikke før de selv har vært igjennom det, eller før de ser meg få "breakdowns", der jeg bare faller helt om på gulvet og ikke klarer å stoppe tårene, mens jeg roper "få det bort". Ja, for jeg vil ikke ha det slik. Ingen ønsker å gå å være trist.

Jeg har også vært der jeg føler jeg ikke har noen rundt meg, og lurt på hvorfor ingen har gjort noe med det. Men folk rundt meg har jeg. Og mange har prøvd å trøste meg, men ingen vise ord fungerer. Jeg skjønner fortsatt hvor heldig jeg er, men igjen, jeg forstår det ikke. Fordi depresjonen tar overhånd over alle andre følelser. Hvor mange spør du egentlig hvordan de har det, og virkelig mene det? Virkelig bryr deg om det at de har det bra? Selv spør jeg aldri om jeg virkelig ikke vil vite hvordan de har det. Og ofte vet jeg at folk spør bare for å holde i gang en samtale. Noen ganger svarer jeg det jeg tror de vil høre, mens noen ganger er jeg helt ærlig, og da vet ikke folk hva de skal si mer. De vet ikke hva de skal gjøre. Det er nok mange der ute som vil hjelpe, men ikke vet hva de skal gjøre for å hjelpe til.

I det siste har jeg heller ikke vært meg selv. Jeg har merket at min vanligvis sterke personlighet, har blitt usikker og svak. Jeg bare gleder meg til det er over, og vise folk hvem jeg egentlig er. For jeg er virkelig ikke en trist person, det vet jeg selv. Det er ikke meg å måtte gå på tabletter for å være glad. Det strider til og med i mot alt jeg står for. Det vet de som kjenner meg. Og depresjonen har ført til handlinger ellers, som også strider i mot alt jeg står for. Det skal ikke være slik at man bare venne må lære seg til å leve med det. Slik som jeg må, for jeg vet den kommer tilbake, hvert år. Jeg trodde jeg slapp unna dette år, fordi alt gikk så bra, men det var kanskje en faktor til at jeg falt ned igjen. Jeg hadde det så bra, at når det gode gikk over, så følte jeg en utrøstelig sorg. Men hva kan en egentlig gjøre? For man vil ikke søke hjelp selv. Og en kan da ikke lene seg på andre, og håpe på at de gjør jobben for deg. Slik skal det heller ikke være. Men hva kan en gjøre? Kanskje man kan starte med å vise at man virkelig bryr seg? Lytte, dra den deprimerte med på ting, eller bare være der. Jeg er heldig jeg. Jeg har mange som er der, og jeg tør å vise at jeg har det tungt. Det er det ikke alle som tør, de vil ikke at andre skal tro de er svak. Jeg liker å tro at depresjon komemr av at man har vært sterk alt for lenge, og for mye. Nei til at depresjon skal være tabubelagt!

Stjernesukkertøy

Jeg har kviet meg for å skrive dette innlegget. Men lenge har jeg hatt lyst til å skrive det. Det har vært mange faktorer som har spilt inn på at jeg ikke har gjort det. Først fordi jeg ikke ville at alle skulle vite om det, spesielt ikke fremtidige sjefer. Litt fordi det er så mange som skriver om sine problemer på nett, og det blir for mye for mange. Og fordi jeg er redd folk tenker sitt, men kanskje mest fordi jeg ikke vet hvordan jeg kan skrive det på en slik måte at folk kan forstå.

Jeg har i åtte år nå, hatt forstyrret døgnrytme. Det går under "søvnproblemer", og er den formen der døgnrytmen er ustabil. Jeg kan være våken i flere døgn, sove i flere døgn, plutselig bare få tre timer søvn og ikke trenge mer, men så sove i 20 timer og ikke få nok. Jeg vet aldri hvordan neste dag eller natt blir. Jeg kan plutselig ha mye energi, og så være helt tom for energi.
Å ha forstyrret døgnrytme vil si at den indre biologiske klokken er forstyrret, og de som sliter med søvnen, mangler noen stoffer i hjernen som hjelper til med søvn. Hele en tredjedel av Norges befolkning sliter med en eller annen form for søvnproblemer. Om det er problemer med å falle i søvn, om man har lange pauser fra pusting under søvn, eller er unormalt mye trett om dagen.

Jeg kan ikke lyve å si at det ikke har påvirket meg på skolen, for det har det. Siden jeg går mediefag, jobber vi ofte i grupper. Jeg har vært heldig med gruppene jeg har havnet på, for de har vært tålmodig, og prøvd å hjelpe meg. Men jeg vet det er noen der ute som finner det plagsomt at jeg er sen. Jeg har ofte prøvd å forklare for dem det at "hvis du synes det er irriterende, tenk på hvor irriterende det er for meg." Det er selvsagt slitsomt om det går utover andre, men det er veldig slitsomt for meg og.

For det er faktisk jeg som går glipp av alt, det er jeg som sitter igjen med den utrolig dårlige samvittigheten, og jeg sitter igjen med lite eller mye energi. Samvittigheten er kanskje den verste, og den er der konstant. Det er ingen fordeler med å slite med søvnen. Det går ut over hverdagen. Jeg fungerer ikke som normalt. Jeg har prøvd mange forskjellige metoder på å bli kvitt dette. Ekstra irriterende er det når folk sier jeg ikke har prøvd hardt nok. Etter åtte år har man vell prøvd mye forskjellig, kan du forstå.  Jeg vil da få meg en jobb, som jeg ikke mister med en gang fordi jeg er sen alt for ofte. Det er enkelt å bekymre seg for det.

Jeg hadde aldri trodd jeg skulle skaffe meg sovetabletter. Det har jeg nå gjort. Det er i mot alle mine prinsipper. En skal da ikke måtte gå på medikamenter, for noe som er så naturlig som søvn. Alle andre klarer det, hvorfor skal ikke jeg det? Jeg fikk heldigvis piller en ikke kan bli avhengig av. Funket første kvelden, men sluttet å funke etterpå. Trenger tips som kan fungere, for jeg vil ikke ha det slik selv..

Hvorfor skriver jeg dette? Det er mange grunner. Jeg vil gjerne takke alle som har vært tålmodig. Men jeg vil også få folk til å forstå at det ikke er noe man velger selv.


Fortsettelse følger.

Sju mål mot Mjølner

Så var det valgår igjen. Og nå er det under ei uke igjen. Jeg er en av de som ikke vet hva jeg skal stemme. Og det til tross for at jeg har vært inne på partienes nettsider og lest partiprogram. Det er viktig å stemme, men noen ganger mister jeg håpet og troen.

Det er mange som er i samme situasjon som meg, det er mange som ikke vet hva de mener er mest riktig å stemme. Da hjelper det ikke at det eneste politikerne skriver og sier, er dritt om de andre partiene. Dette utvikler det seg gjerne til personangrep. Kjære politikere, kan dere kanskje skrive noe om hva dere står for, enn hva andre står for? Jeg vil da heller stemme partiet du slenger dritt om, enn ditt parti. For det første lærer jeg mer om det partiet du skriver om, og dessuten vil jeg ikke stemme på noen som er ikke fokuserer på seg og sitt, og heller vil jeg ikke gi min stemme til noen som kun snakker usaklige ting om andre.

I dag sendte min søster meg melding. Hun var lei seg. Noen hadde skrevet noe om pappas parti,noe som ikke stemte. Men hun var fortsatt veldig lei seg. Jeg vet hvordan hun har det det er ikke noe gøy å lese negative ting om de nærmeste man har.  Det er skrevet om tidligere i bloggen, så skal ikke gå så nært innpå det nå.

Det er ille når små barn og ungdom skal måtte lese slike ting om sine foreldre. Jeg vet selv hvor ukult det er å lese ting som ikke stemmer om politikerforeldre. Noen ganger kunne jeg være så sinna av å lese avisen. Når jeg var ti år skjønte jeg heller ikke så mye, bare at det ikke var noe morsomt for meg. Jeg skjønner hvordan Prinsesse Ingrid Alexandra har det når hun leser om sine foreldre.
Jeg trøster meg med en ting, som jeg skal trøste lillesøster med, og det er at alle politikere, uansett parti, prøver å gjøre noe for samfunnet. Folk kan selvsagt være uenige, men det er de som gjør at samfunnet går rundt. De jobber for å gjøre det de mener er best for folk flest. En må være stolt over å ha engasjerte foreldre.

Når vi er inne på det å være datter eller sønn til noen som engasjerer seg eller har en form for rolle i samfunnet, så skal jeg dele en historie med dere, som fåtallet har hørt. Jeg har ikke delt den med mange,  rett og slett fordi jeg var redd for min far, og hva han tenkte om det.
Når jeg var seks år, skjønte jeg ikke stort. Jeg viste at pappa var politiker, og litt om hva det var. Men det var alt i fra langt jeg skjønte. Den mest grufulle hendelsen som har skjedd i pappas politikerkarriere skjedde da. Jeg gikk første klasse det året, og min bestefar drev bensinstasjonen ESSO på Andenes. Der var jeg ofte. Jeg likte meg der. Men den ene søndagen vi var innom der, jeg og pappa, husker jeg som svært ukomfortabel. For jeg husker det faktisk. Jeg husker bare ikke hva som ble sagt. Det fikk jeg vite ti år senere. Det jeg husker var at pappa kom inn med noen esker, som skulle inn på bakrommet. Det var en mann der inne, jeg husker hans ansikt. Han sa noe til pappa, og jeg husker jeg ikke likte mannen, fordi han var uhøflig. Jeg hadde sett pappas reaksjon på det mannen hadde sagt, og jeg husker pappa gikk fort, for å komme seg inn på bakrommet med eskene. Denne mannen hadde snudd seg mot meg og sagt "ikke sant?". Jeg tenkte jeg skulle svare "ja", fordi det var det lureste. Jeg følte meg truet, så jeg spran inn til pappa og sa hva som hadde skjedd, og at jeg hadde sagt meg enig med mannen. Noe mer husker jeg ikke før dagen etterpå. Det var mandag, jeg var på skolen, og det var friminutt. Denne dagen skulle vist forandre seg for mange. Denne mannen hadde dratt på skolen, og lett etter et barn. Han hadde tatt tak i en av mine klassekamerater, og holdt han opp etter halsen. Han hadde med seg kniv, og truet min venn. Denne gutten han hadde fått tak i, kom seg løs ved å sparke han i de edlere deler. Dette fikk jeg vite når timen startet. 
Ti år senere fikk jeg høre denne historien. Da fikk jeg vite alt jeg ikke forstod. Den dagen på ESSO, hadde mannen sagt til pappa at "Det er din feil at mitt liv er forjævlig". Han mente det var min fars feil at hans liv ikke var noe bra. Dere skjønner, mannen var en kjent narkoman på hjemplassen min. Det jeg hadde svart ja på, var at han skulle drepe meg. Han hadde altså truet min far om å drepe hans eneste datter. Drapstrussel. Jeg skjønner hvorfor pappa hadde blitt som han ble. For mine foreldre er jeg et mirakel. På denne tiden hadde ikke min søster ankommet. Det som sannsynliugvis hadde skjedd den mandagen etter, var at mannen hadde dratt på skolen, for å finne meg. Mamma var alene med meg, og fikk høre det senere på dagen. Hun ville ikke være alene hjemme, og vi var derfor hele den dagen hos mine besteforeldre.

Noen ganger tenker jeg på for en farlig situasjon det kunne blitt. Når en mann møter opp på skolen, og truer en liten gutt med kniv. Og det etter å ha kommet med trusler om å drepe ei lita jente, fordi faren er politiker. Jeg kunne vært død. Hva hadde skjedd om han fant meg? Hva hadde skjedd om min klassekompis ikke hadde kommet seg unna? Jeg tenker på det noen ganger.

Men som tidligere nevnt er det snart valgdag. Bare under ei uke. Og jeg vet ikke hva jeg skal stemme, og bli ikke noe klok av partiprogrammene på nett. Kanskje er det bra å ikke ha noen mening om alt når en skal bli journalist? 
Jeg ønsker meg uansett alt av innspill, alle nyttige lenker på nett, og gjerne partiprogram om noen har det. Så oppfordrer jeg alle politikere i sosiale medier om å skrive hva de selv står for, og ikke hva andre partier står for. Og hold dere unna drittslenging, dere mister min stemme da.

Høsten

I noen år har min familie tatt inn utvekslingsstudenter fra forskjellige land. Nå er jeg selv i den situasjonen. Jeg sitter i et helt nytt land, med et annet språk, en annen kultur, og så videre. Ikke før nå kan jeg skjønne hvordan det har vært for disse menneskene jeg er så heldig å ha få kalt mine brødre. Ja, for de blir som brødre når de bor i huset ditt, og lever som en del av familien. Det er noe helt spesielt.

Men som jeg nevnte, så er det min tur til å bo en helt annen plass. Og det er faktisk veldig forvirrende. Jeg sier ikke at jeg har det dårlig, nærmere tvert i mot. Men ting er ikke som jeg er vant med, det er helt annerledes. Heldigvis liker jeg det. Tenk den erfaringen jeg får, tenk alt jeg får oppleve. Og det sier alle som har studert eller jobbet i utlandet. Det er virkelig noe for seg selv. Noe helt unikt.

Men samtidig er det noen ting man må være litt oppmerksom på. Og det er at man ikke kan gjøre alle ting man er vant til å gjøre. Kulturen er ikke lik. Om du er vant til å spøke med dine venner i ditt hjemland, betyr ikke det at dine nye venner i utlandet forstår det på samme måte. Vær forsiktig med måten du oppfører deg på offentlig, det er ikke alt som er like normalt som det er hjemme. Jeg vet i alle fall at jeg må tenke meg veldig over. Heldigvis er det fortsatt unikt.

Jeg fikk en gang høre av en som stod meg nær at det er snobbete å reise til utlandet. Jeg må nok innrømme jeg ble ganske så sint over det. Så sint at jeg forlot. Men før jeg dro fikk jeg selvsagt svart vedkommende. Måtte fortelle at det er langt i fra snobbete. Man får erfaringer andre ikke har, man får oppleve ting, og man får helt nye ting inn på sin CV. En kan jo lure på hvorfor det ble sagt, for å kunne si noe slikt er for meg idioti.

Jeg anbefaler alle som har muligheten til å reise ut, til å ta sjansen. Det er kanskje skummelt først, men du blir å lengte tilbake etterpå.

Her

"Ka vil du bli når du blir stor" er navnet på en artikkel i den lokale nettavisen. Og det er jo et spørsmål folk i tenåra ofte får. Når jeg skulle velge utdanning viste jeg hva jeg ville bli. For meg har det ikke vært noe tvil. Jeg skulle bli journalist. Det har jeg vært bestemt på siden jeg var rundt 11-12 år. Og jeg husker når jeg bestemte meg. Jeg var i Spania, og fikk møte en av mennene som var bak kamera på James Bond. Da var jeg sikker. Jeg synes det var spennende. Noe med media.

Men hvorfor har jeg sett meg ut dette yrket? Hva er det som gjør at jeg så målrettet har gått mot journalistyrket? Jeg vet egentlig ikke helt hva svaret på dette er.  Og jeg vet heller ikke hva det var med dette yrket som fascinerte meg. Men noe var det. I ettertid har jeg jo skjønt mer hvorfor jeg så absolutt valgte noe med media, og jeg er glad det var det jeg som 12-åring ville. Det er mange gode grunner til å snakke om hvorfor jeg har valgt meg ut noe med media, men jeg tror jeg heller vil snakke om hva man burde fokusere på, og hva som burde drive en når man velger yrke. For jeg har gjort det på rett måte, det forsto jeg jo etterpå.

Som journalist, får man dra på mye forskjellig, se mye forskjellig, og kanskje spesielt møte mange interessante mennesker. Jeg møtte en av de menneskene jeg finner mest interessant under et oppdrag for en avis. Denne personen sa noe som traff meg, og som jeg har levd opp til etterpå. Det har gjort at jeg i ettertid tenker over hva jeg gjør, hvorfor jeg skal gjøre noe. Hvorfor skal jeg bli journalist?
Det er ikke for å bli rik og berømt, men fordi jeg ikke klarer å la være å gjøre det. Det er fordi det gir meg en glede som ingenting annet gir meg. Det handler om lykken i det man gjør. Ikke om pengene man får om det. For meg er det trivselen som spiller størst rolle. Kjærlighet gjør fattig rik. Det er altså ikke alltid penger som gjør deg rik.

Du må ha kjærlighet i bunnen til det du gjør!

Svarte strømpebukser

Jeg sliter med starten på dette innlegget, fordi det er så viktig. Det går på hvordan dagens samfunn har blitt de siste årene, da blant de under 15 år. Aldersgrensa på Facebook er 13 år, men det er alikevell ikke sjeldent å se et barn som er under aldersgrensa, på Facebook. Hele 24% av norske barn, mellom 9-12 år har faktisk en facebookprofil. (Kilde: http://www.hf.uio.no/imk/forskning/aktuelt/aktuelle-saker/2011/sosiale-nettsider.html )

Jeg blir sjokkert og veldig skremt, når jeg ser på nettvanene til unge i dag. Ikke bare fordi de er mye på både onlinespill eller sosiale nettsteder, men også over å se hvordan de skriver til hverandre. Jeg blir også skremt over å se at foreldre ikke holder kontroll på hva deres barn faktisk sier og gjør på nett. Jeg får faktisk lyst til å filleriste noen av disse foreldrene, vise dem at de må ta ansvar for sine egne barn. 

Nå er det også slik at noen foreldre faktisk lar sine barn ha Facebook, til tross for at de er for ung. Det er ikke bare med tanke på aldersgrensen som er satt, at de er for unge, men rett og slett det farlige med å ha en profil inne på Facebook.

Som sagt, så er der foreldre der ute, som lar sine BARN ha Facebook. Dette går faktisk ut over de barn som ikke har Facebook. De klarer ikke å henge med i alt som blir sagt på skolen, og kan risikere å bli plaget fordi de ikke har Facebook. Dette resulterer i at resten av disse barna i samme alder vil ha Facebook, rett og slett for å ikke bli mobbet. Det hele ender opp med at foreldrene som faktisk viser ansvar, må gjøre det på en slik måte at de må gi barna tilatelse tilslutt, rett og slett for å slippe å se sine barn bli holdt utenfor av resten av gruppa.

Nettmobbing er et ord som har blitt gjort kjent de siste åra, ikke utrolig nok. Jeg har selv prøvd å ta ansvar når jeg ser slikt, og det er faktisk alt for ofte. Det som er ekstra ille da, er at foreldrene til barna det gjelder blir sint for at jeg prøver å gjøre noe med det. Jeg kan jo forstå det, siden jeg ikke er en del av det, og at det ikke er mine barn. Men noen må jo for farsken ta ansvar... når foreldra ikke gjør det.

Selv vil jeg si at jeg er heldig. Mine foreldre har alltid vist ansvar, mine foreldre har alltid vist at de bryr seg, at de er bekymra og at de er redd for meg. Det til min store irritasjon før. Nå forstår jeg dem. Jeg forstår dem veldig godt. I alle fall nå når jeg vet hva en kan bli utsatt for. Det er ikke bare nettmobbing. Det finnes mange skumle og veldig farlige mennesker ute på det store Internettet. Og man vet ikke hva disse menneskene kan finne på. Du har sikkert hørt historier om disse menneskene som lokker til seg unge mennesker på nettet. Og det skjer, ofte. Gjerne er det unge naive ungdommer som lar seg lure. Og det er nettopp derfor det må være aldersgrense. Gjerne høyere enn 13 år. Det er lette offer, og de skjønner ikke alltid bedre. Selv om de selv tror de vet bedre.

I tillegg legges ting ut, som kan få konsekvenser senere i livet. Det ligger der ute, uansett om man sletter det eller ikke. Det kan alltids letes opp. Og det er mye rart som legges ut. Og spesielt av unge folk, de tenker ikke over det, og er ikke alltid klar over at det alltid er der ute.
Det er ofte snakk om nettvett, men det er helt klart at det ikke går inn på de unge, og det er noe det burde satses mere på.

Kirsti ikke vær så kjip

Musikksmak? Hva er vell det?
Jeg husker det slik at om man ikke hørte på det "alle andre" hørte på, så ble man nesten sett litt ned på. Jeg fant ut at det ikke skulle bekymre meg, og jeg fant min egen stil. Uvanlig stil til min alder, skulle det vise seg. Det ble slettes ikke godt likt. Jeg hørte jo ikke på det som lå på topplista til VG. Jeg kunne da ikke eie musikksmak? Joda, og det gjør jeg da enda det.

Når jeg først fortalte hva jeg likte, hadde jeg ikke noe problemer med å si "Jeg liker Lars Bremnes". Men så kom alle reaksjoner, og alle kommentarer.  Det har faktisk gått så langt at noen har sagt "Brenn i helvette". Det ga meg motivasjon til å kjøre mitt eget løp. Da fikk folk virkelig høre det, da fikk folk vite at jeg virkelig likte det JEG likte, og ikke det de ville at jeg skulle like. De fikk vite at det de sa, ikke kunne stoppe meg. Etter hvert stoppet kommentarene. Da roet jeg meg ned, jeg og.

Men så kom et nytt gjennomslag på det hele. Vi fikk en oppgave på skolen, om å skrive om noe vi liker. Jeg valgte å skrive om yngste bror Bremnes. Lars selvsagt. Min lærer stilte seg opp , og fortalte alle hva jeg hadde skrevet om. Det var greit det. Men så kom selvsagt disse kommentarene jeg så ofte fikk høre fra lærerern. Negativt om min musikksmak, og om min artist. Da slo det meg, og mitt svar var "Vet du, hver en oppgave jeg leverer inn til deg, skal handle om ingenting annet enn Lars Bremnes." Jeg holdt mitt ord. Hver en oppgave handlet om Lars. ikke bare vanlige oppgaver, men også mine eksamener. Hver en mulighet til å snike Lars inn, brukte jeg flittig. Læreren ga seg til slutt
Det hele endte opp med at h*n ga meg en spesifikk oppgave, der jeg kunne kontakte Bremnes. Og denne læreren sa at h*n kanskje kom til å bruke Lars sine tekster i skolesammenheng.

Jeg gir meg ikke. Jeg lover.

Hva er det som gjør at jeg får alle disse reaksjoner? Jeg vet svaret på alt nå. Neste gang du forteller meg at jeg har dårlig musikksmak vet jeg at du har feil. Jeg har alltid vist det. Nå vet jeg det bare mer enn noen gang før. Du har feil. Når du spør meg hva jeg liker, og jeg svarer, uten tvil selvsagt, Lars Bremnes, og du svarer med "du har dårlig musikksmak", da vet jeg at du har feil og jeg svarer mitt svar. "Jeg har ikke dårlig musikksmak, jeg bare hører ikke på det du forventer at jeg hører på." Nei, for jeg hører jo ikke på det andre på min alder vanligvis hører på. Det er ikke mi greie det der.

Hva har så dette gitt meg, for det er jo det som er viktig når det gjelder musikksmak. Ja, hva har det gitt meg å ikke fylle opp DINE forventninger til meg? Det har gitt meg mer glede enn du kan forstå. Egentlig så har det gitt meg mer enn glede. Men der finnes ikke et ord i ordboka som passer. Det har gitt meg så mye. Hjertet mitt blir varmt. Og det er vell det som betyr noe i denne sammenhengen. Det høres fælt ut, å få glede av å ikke gjøre som forventet av andre. Men i dette tilfelle er det akkurat det som er rett. Håper flere ungdommer gjør som meg.

Det har gitt meg glede. Jeg er så heldig å like en artist, som ikke er like stor som Lady Gaga, Justin Bieber og Madonna. Men du må huske at for meg er det å få møte mitt idol, like stort som det er for deg å møte ditt verdenskjente idol. Jeg får samme følelsen.
Jeg har fått mer glede enn du kanskje kan forstå. Jeg har møtt mitt idol. Jeg har møtt Lars. Mange ganger. Lars er en helt fantastisk artist. Og jeg vet jo nå at han er en like fantastisk person. Han stiller opp til en hver tid for sin fans. Du kan ikke forestille deg det.

Min anbefaling er å finne din egen stil. Det finnes så mye der ute, mye mer enn det som ligger på VG-lista. Kanskje du finner noe du faktisk liker. Musikk du kjenner deg igjen i. Musikk som bare treffer deg så langt inn i hjertet. En plass i hjertet, som du en gang ikke viste fantes. Jeg har klart det. Det kan du og. Jeg vil og anbefale deg å høre på Lars Bremnes, kanskje du ser det jeg ser. Kanskje du må høre to eller tre ganger. Det måtte jeg før jeg likte han, du ser hvor jeg havnet. Lykkerus. Og jeg er glad for at jeg er en person som prøver. Det gjør at jeg har et vidt spekter av artister og band jeg liker. Til og med band og artister du ikke kunne ha trodd... atter en gang. 
Jeg er sikker på at det er noen der ute som misforstår innlegget. Det har skjedd før med mine innlegg. Greia med mine innlegg er at jeg vil ha fram et poeng. Men selvsagt var der folk som aksepterte musikksmaken, og som selv prøvde å høre på musikken. Det setter jeg pris på. Men det hjelper meg ikke å få fram mitt poeng i dette innlegg.
 Og til slutt, som du ser så følger til og med mine innlegg på bloggen Lars sine sanger i rekkefølge på CD-platene.

Og husk, du har ikke dårlig musikksmak, du bare ikke hører på det folk forventer at du hører på.

De stygge jenten i klassen min

Jeg har vært heldig. Ikke alle er like heldig som meg. Mine foreldre har fulgt mine drømmer, ikke sine egne. Og dermed går jeg nå på Høgskole, på akkurat det jeg vil studere.
Ikke alle er like heldige. Det vet jeg, for jeg har selv sett ungdommer, som får drømmene knust, av sine egne foreldre, eller lærere for den saks skyld. Dette innlegget er nok rettet til disse ungdommene, men også til foreldrene deres. Ikke la rådgiveren fortelle dere at dere ikke er god nok, det har jeg fått høre i gjennom de (snart) 14 åra utdanning jeg har. Selvsagt er du god nok! Det var jeg og, jeg er jo der jeg ville være, og fikk høre at jeg ikke kunne være.


Jeg har vært heldig. Mine foreldre har støttet meg hele veien. Det er akkurat det ungdommer trenger, de er i den verste alderen i livet, vil jeg tørre å påstå. Jobben til faren min, er å rekruttere ungdommer til Forsvaret, og da er han ofte på utdanningsmesser, og/eller holder foredrag. Jeg har vært med på noen av disse foredragene, og fått hørt fra andre hva han sier. Jeg kunne ikke vært stoltere over han, når jeg hører han si sannheten, som ikke alle voksne innser. Jeg har tatt meg selv i å si "DET DER, det er MIN pappa!". Og jeg håper flere vil følge hans eksempel.


Jeg har vært heldig. Jeg håper du som skal søke deg inn på skole, gjør som pappa sier. "Du må søke deg inn på det du har lyst til. Følge dine drømmer, og ikke dine foreldres, dine læreres eller din rådgivers drøm for deg. Det er du som skal leve med det. Du har lært at du skal høre på foreldrene dine, men nå gir jeg deg lovt til å ikke gjøre det, i dette tilfellet." Vær så snill, det er ikke smartere å gå studiespesialisering om du vil bli mediegrafiker, frisør eller hva nå enn det skulle være.

Jeg har vært heldig. Foreldre; jeg håper at dere vil la deres ungdommer være like heldige. Mener dere virkelig at sønnen/datra deres ikke skal få jobbe med det de vil? Om de vil bli skipselektriker, hvorfor da gå studiespesialisering, når du kan få fagkunnskap, generell studiekompetanse(det samme som du får av treårig løp på stud.spes.) Og i tillegg ta lærlingetid.


Jeg er heldig. Mine foreldre har støttet meg, og fulgt meg i gjennom hele utdanningen. Selv når jeg måtte flytte som 15-16åring, til en plass som lå fire timer unna. Det var tøft for dem, å se deres første barn dra bort, men de viste jo at det var jeg som skulle leve med det valget som ble tatt, og de viste at det rette var å la meg velge. De støttet meg også når jeg, som deres førstefødte, flyttet til østlandet.
Jeg kan ikke fatte og begripe at det finnes noen foreldre som kan tenke annerledes. Vil dere at deres barn skal leve med et valg dere har tatt for dem?


Jeg er HELDIG. Jeg er velsignet.

Hatt

Der er en ting jeg har tenkt mye på i det siste. Og grunnen til at jeg har tenkt på dette, er fordi det var ei dame, hjemme på Andenes, som snakket med min mamma, om meg. hun ba min mor si til meg at jeg ikke måtte være så uskker, og deretter spørre andre, gjerne om ting jeg viste. Jeg må tro på meg selv, fordi hun vet jo at jeg kan.
Og jeg burde vite det selv.


Jeg tror nok mange ungdommer går i samme felle som jeg har gjort. Og mange sliter med det samme, kanskje ikke på samme måte, men de sliter med det. Bevist og ubevist. I mitt tilfelle var det kanskje mer ubevist. Jeg lot virkelig folk la meg ha slike tanker om meg selv, ubevist.


Håper noen ungdommer,(og kanskje eldre) skjønner alvoret, i det å få slengt kommentarer mot seg. Spesielt innen for eget "fagfelt", om jeg kan få lovt til å kalle det for fagfelt. Om du brenner for idrett, går idrettslinja, og dine medelever forteller deg at du ikke duger, innen idrett. Ja, da er det vell i gang da. hva får noen til å si slikt?
Er det sjalusi? Er det noe de virkelig mener? Er det noe annet?
Uansett hva det er, skal vi rett og slett ikke bry oss med det. For det viktigste for å nå langt, er det å tro på seg selv. Det har jeg skjønt i alle fall. Når jeg sluttet på Medier&Kommunikasjon, og fikk slengt i mot meg at det var likegreit at jeg ikke skulle gå media lenger, rett og slett for at jeg ikke passet inn på media, og ikke kunne noe. Da lot jeg nesten meg selv la løpet være kjørt. Jeg gikk rett på det jeg. Jeg tok det til meg, ble usikker på meg selv, og følte at jeg ikke duget. Skjønte ikke at jeg fikk være frilanser. Jeg fikk jo væe frilanser, og burde kanskej ta hintet fra folk som virkelig kan det, ikke de under utdanning, som var like langt i utdanningen som meg.
Samtidig er det viktig å ikke la troen gå så langt til å tro at man er den beste i alt. Det gjør ikke jeg. Jeg er enda usikker jeg.


Ikke la NOEN få ta i fra deg troen på deg selv. Det er veien til suksess. Det er viktigere enn du kanskje tror. I tilleg må du jobbe hardt, like det du gjør og kjøre på. Sats hardt, jobb hard, bli utslitt, kos deg og nyt det.

Maria fly fly

Når er en egentlig voksen?

Mange vil si at det er når man flytter bort, og enda flere vil si at det er når man er konfirmant. Har og hørt at man er voksen når en selv innrømmer at man er barnslig.

Jeg var 16 når jeg flyttet hjemmefra, og jeg var da langt i fra å være voksen, jeg var ikke klar for å bo alene. Jeg viste ingenting om dette med regninger og matlaging, siden jeg er en av de som fikk alt servert på sølvfat, om ikke gullfat, når jeg bodde hjemme. De allerfleste ungdommer i Norge har det nok slik, de bare ikke vet det selv. Jeg var og en av de som ville flytte bort når jeg bodde hjemme hos mine kjære foreldre. Da jeg kom til Narvik, innså jeg at jeg tok feil. Etter at jeg kom meg til Narvik, og hadde innsett den realiteten at man ikke må tenke på å komme meg bort så fort som mulig, følte jeg at det var min "jobb" å si videre til hjemmeboende ungdommer at de måtte nyte å bo hjemme. rett og slett fordi de har så mye de vil savne.

Enda yngre var jeg, når jeg konfirmerte meg. Da er det enda mye man ikke skjønner i verden. Greit det at det sies man trår "inn i de voksnes rekker", men det er vel bare en start i grunn, selv om at starten enda ikke er så veldig nært. Men som 15-åring følte jeg meg jo voksen. Men det var jeg ikke, og det er jeg kjempe glad for, for en skal jo leve barndommen så lange man kan.

Hvem som helst kan jo si at man er barnslig. Barn under 13 nekter som oftest på at de er barnslig. Men når de kommer i tenåra, da kan de ofte innrømme at de er barnslige. Da starter de heller å nekte på at de er "fjortisser" (nei, ikke alle blir det.) Dermed blir nok det også litt feil å si.

Nei, jeg tror at jeg må holde meg til min gamle teori. Den jeg alltid har hørt fra mamma.

Man er ikke voksen før man drikker kaffe.

Søppelmann

Jeg tror det at noen politikere ikke skjønner helt hvordan politikken egentlig fungerer. Trodde meningen var å fremme sitt eget parti, ikke snakke om et annet parti. Kanskje jeg tar feil?

Inntrykket jeg har i alle fall, er at mange av politikere, gjerne unge, er veldig interessert i å skrive om andre partier, om det nå er hva de står for eller om det er medlemmene i det andre partiet. Det har vell kanskje en motvirkende kraft, enn det de tror det har. Jeg får bare mere lyst til å stemme på partiet det blir skrevet/snakket om, for jeg vet mer om det partiet, en partiet personen selv tilhører.

Selv er jeg politikerbarn, så kan jo hende jeg bare reagerer litt annerledes enn folk skjønner. Annerledes enn jeg selv tror. Har tenkt en del over det i det siste. Kanskje det har påvirket meg å blir kalt "rasist", fordi noen mener at min pappa er i feil parti? Kanskje det har påvirket meg, å få høre av andre mennesker at de ikke tror jeg kan ha egne meninger? Det kan kanskje til og med hende jeg er påvirket av at flere mennesker tror min pappa vil påvirke meg?

Jeg har til og med lest på Facebook, at en annen politiker har sagt at min pappa(hans parti) slår barna sine.

Lurer jo på om det ser ut som om jeg er slått? Og hvem vet vell det bedre enn meg? Jeg kan klart og tydelig fortelle deg at du tar så feil som det går an.

Men på den andre side, når jeg nå tenker over det, så e det jo ikke jeg som er idioten. Men jeg lot det bli mitt problem. Jeg ble så sint over å høre å lese slike usanne utsagn. Jeg vet da bedre enn deg om min pappa har slått meg. Og kjenner jeg min pappa rett, (og det GJØR jeg!), så kunne han aldri i sinne villeste tanker slått meg. Påvirke meg nekter han å gjøre. De som kjenner meg, vet nok at jeg er pappas lille prinsesse. Både jeg og søstra mi.

Husker godt hvor stas det var å få være med på politiker-greier med pappa når jeg var lita, fordi jeg fikk så mye oppmerksomhet. Jeg likte å være med på både kommunestyremøter, og stands før det var valg. Da fikk jeg jo mye kule ting, både drops og penner. Men noe av det morsomste var å lese hva de forskjellige partiene stod for. Jeg likte å engasjere meg, og jeg likte å ta en diskusjon med politikere, også pappa. Jeg husker godt en ting jeg var SÅ sint for. Jeg ble med pappa på et kommunestyremøte, der de diskuterte om legevakta skulle flyttes. Jeg ville ikke det, for jeg husket at min søster var mye syk, og måtte inn og ut av både legevakt og sykehus. Jeg ville at hun skulle være trygg. Det ble jo til slutt bestemt at legevakta skulle flyttes, og jeg ble skuffet over at mitt arbeid ikke var godt nok. Heldigvis endte det med at legevakta ble flyttet tilbake, og jeg husker godt at noen av politikerne fra flere partier, sa at litt av grunnen var meg. Største stas var å få en blomsterbukett av selveste ordføreren i bursdagsgave. Jeg følte meg beæret over å føle at politikere kranglet(selv om jeg vet at de tullet litt rundt med hverandre), om hvilket parti jeg skulle tilhøre, hvem jeg skulle sitte med. Jeg valgt jo å sette meg med ordføreren, jeg. (nei, det var/er ikke min fars parti) 

Tenk, jeg som 12-åring, viste mer om hva partiene stod for, en jeg som 19-åring. Og jeg vet hva grunnene er.  Den ene grunnen, er at når jeg vil bli journalist, vil jeg bli en så nøytral som mulig journalist. Jeg vil ikke vite hva partiene står for, slik at jeg slipper å slite med å vinkle det nøytralt. Men det er vell ikke noen hemmelighet at de fleste journalistene sliter med det, og det er heller ingen hemmelighet at journalister flest er venstrestilte. Jeg vet jo selv at jeg føler at en sak om høyresia blir blåst opp, men om samme sak hadde handlet om venstresida, hadde blitt gjort om til en liten notis.

Men dere, som burde føle dere siktet, har vært til stor hjelp for å kunne få meg til å bli en nøytral person. Hvordan VÅGER dere, egentlig? For noe søppel dere kommer med. Utakknemlige mennesker!

Hvordan VÅGER dere å snakke i lokalavisen om at min pappa er en idiot, når dere kun kjenner til hans politiske ståsted. Hvordan våger dere, å la mi søster, på NÅ kun 11 år, lese om hvor dum hennes egen pappa er. Tenk på hva hun kan høre på skolen. Kan dere ikke være politisk profesjonell å skrive om deres eget parti? Hvordan VÅGER dere å komme til meg å si, i dag, at "jeg vet nå hva du har stemt!", lurer nå på hvordan du kan vite det. Du vet vell ikke hva jeg har stemt. Siden dere har fått meg så uinteressert i politikk som man kan bli, vet jeg jo ikke selv hva jeg vil stemme.

Hvordan VÅGER dere å tro at min far vil påvirke meg politisk? For sannheten er, at nesten hver dag, kom min pappa til meg å sa "lov meg at du får deg egne meninger. Lov meg å finne ut hva som er viktig for deg selv. Ikke hør på pappaen din, hør på deg selv". Og jeg husker ordene så godt, for de ble sagt så ofte, at jeg til slutt ble sint. Brukte å svare "Jeg vil støtte deg, helt til at jeg kan stemme selv." Ja, hadde jeg bare vist hva jeg vil stemme. Det eneste jeg vet, er at jeg mener det er viktig å stemme. 

Hvordan VÅGER dere å kalle meg rasist? Når jeg og ei annen venninne, var de som var mest sammen med disse menneskene dere sier er "en annen rase". Jeg ser ikke forskjellen jeg. Hvordan kan dere i det hele tatt VÅGE å kalle min pappa rasist? Hadde han vært det, er jeg helt sikker på at han ikke hadde latt ukjente mennesker fra andre land, med en litt annen hudfarge, fått bo hos oss i et år. Og slik har det nå vært i tre år.

Har dere ikke noe bedre å komme med en uprofesjonelle søppel-utsagn, som dere ikke en gang vet om er korrekt. Og det vet dere ikke, det er ganske tydelig. så foreslår jeg at dere bare burde holde munnen igjen. Lær dere å kjenne som person, tenker jeg. 

Jeg må si til slutt at jeg er stolt politikerdatter. Det at folk frivillig engasjerer seg, for å prøve å gjøre det godt for andre, er helt fantastisk. Det gjelder alle politikere, selv om de har forskjellige meninger om hva som skal til for at ting skla fungere og folk skal ha det bra. At pappa er en av disse menneskene setter jeg stor pris på. Dessuten synes jeg han er en dyktig politiker, vet ikke hva hverken hans eller andres parti står for. Men det er vel ikke bare meningene som gjør en til dyktig politiker. Det er hvordan man takler ting, hvordan retorikken er etc, og det er noe jeg beundrer min pappa for. Løs kanon!

er det nå jeg skal si "Fortsettelse følger"? 

Alt æ skull ha gjort

Startet på et innlegg, som jeg ikke klarte å få til. Det var samme tema som dette innlegget. Det ble bare ikke slik jeg ville. For hvor interessant er det å sitte og lese om ei som bokstavlig talt gråter, når hun får mellomlande på hjemplassen? Eller at hjertet banker ekstra hardt når man kjører over øya man vokste opp på, og det banker så hardt at det er så godt at det er vondt?
Tenkte jeg kunne vinkle det på en litt annen måte. Jeg vil skrive et innlegg til de som vil flytte bort. For jeg har og vært der en gang, jeg ville virkelig bort i fra mitt barndomshjem.

Jeg vet der er mange unge som enda bor hjemme, men bare lengter bort. Som har et ønske om å dra.
Vær så snill, ikke ha et ønske om å dra. Dere vet rett og slett ikke hva dere har. Dere vet ikke bedre. Jeg vet hva jeg snakker om.

Det er selvfølgelig ulemper og fordeler med å flytte hjemmefra, men tenåringer vil flytte av feile grunner. Og disse grunnene viser seg å være helt feilaktige. For de grunnene er ikke realistiske når men først kommer seg ut av redet.
Selv om at du blir "friere", så blir du  det på en helt annen måte enn du tror. Du blir fri på den måten at du (kanskje) bor alene. Du har ikke like mye tid til fyll og fest som du kanskje håpte?
Mye av tiden blir å gå til ting som du tidligere fikk servert på sølvfat. Oppvask, vaske hele leilighet/hybel, lage middag hver dag, ta vare på deg selv til en hver tid, betale regningerm etc. Det er mye du ikke tenker over. Hvor mange regninger betaler du når du bor hjemme? Husleie, telefonregning, strømregning, internett, og så videre selvfølgelig.

Jeg sier ikke det at foreldrene dine alltid har betalt alt, men du må gjøre det i en mye større grad en før. Jeg sier ikke at alle har problemer med å skaffe seg nye venner, men det er ikke alltid LIKE lett å plutselig komme til en ny plass, i et nytt miljø, og ikke ha alt, eller alle, rundt seg, som en tidligere har hatt.

Det som også viser seg, er at ungdommen nå til dags, ikke alltid ser hva de har, av natur rundt seg. Vesterålen og Andøy er nok de plassene i Norge, som har fått flest skatter. Kjære ungdom, åpne øynene deres. Skaff deg et kamera, og spring ut! Så, om du en dag MÅ flytte, se på bildene, og se hva du forlot. Når du innser det, lover jeg deg, du skulle ønske du kunne vært på Andøy lengre. Du vet, det er nok en grunn til at Andøya har såpass mange hobbyfotografer.



(LinnCe) :
Selv tok jeg det tungt å måtte flytte. Jeg måtte det på grunn av utdanning. Jeg trodde jeg var klar, og jeg ville dra. Men ikke før jeg dro, innså jeg hva jeg forlot. Så skal sant sies at Narvik har et veldig tøft miljø, spesielt da blant ungdom som var på samme alder som jeg var da. Jeg har aldri, ALDRI, før hatt problemer, med å få meg nye venner, eller å tilpasse meg. Men når jeg kom meg dit, var det tøft. Jeg sa det aldri til noen, at jeg ikke hadde det kult. Ingen vet hvordan det var, og ingen blir å skjønne det heller.

I tillegg til at jeg måtte klare meg selv, bortskjemt jente som jeg var, så måtte jeg komme meg inn i et helt nytt miljø og forstå hvordan samfunnet fungerte der. Når jeg prøvde på dette, falt jeg ut av miljøet jeg allerede kjente til hjemme. Uten å gjøre noe galt. Kom meg vell aldri helt inn i miljøet i Narvik heller. Jeg hadde ingen plasser å dra. Kun et trygt hjem hos mamma og pappa.
Klarer ikke skrive om det, for jeg kan ikke finne de rette ordene, for hvordan jeg følte meg. Det ironiske i alt, var at de få jeg var sammen med, var i fra samme plass som meg. Jeg kjente dem ikke i fra før.

Jeg sa til meg selv, at om jeg måtte bo ett år til i Narvik, kom jeg til å slutte på skolen. Og det er ikke likt meg, jeg er ikke en person som gir opp. Jeg var ikke meg selv det året, ingenting var likt meg.  
Jeg skjønner jo at jeg har hatt godt av det, og jeg vokste mye det året jeg var der. Men jeg unner ingen å ha det så tøft som jeg hadde det. Til tross, så tror jeg alle har godt av å komme seg bort. Kun da klarer man e se hva en allerede hadde.

Jeg slapp å gå enda ett år i Narvik. Men jeg var enda preget av det. Det vet jeg, for jeg klarte ikke å være den jenta jeg vet at jeg egentlig er. Og det var ikke så populært. Jeg fikk høre av noen av klassekameratene at jeg ikke passet inn med dem. Vet ikke hva jeg skulle gjort uten medielærerne det året, på Stokmarknes. Jeg hadde nok ikke droppet ut uansett, men hva lærerne gjorde det året, sitter dypt i mitt hjerte den dag i dag.
Klarte ikke helt å finne ro i meg selv, etter å ha flyttet så tidlig som jeg gjorde. Tidligere og før jeg var klar for det. 



Jeg vet at man også har godt av å flytte, men vet til du er klar. Nyt tiden hjemme!
Og, hør på Lars Bremnes, det hjelper. Jeg lover!